Ad Notam Online | Forsiden | Bind 17: 1931
Oslo, 31. oktober 1931
Av månedens begivenheter i europeisk politikk har vel ingen vakt slik sensasjon som utfallet av de engelske valg.
Da Arbeiderpartiets regjering mer og mer viste, at det var den umulig å bringe balanse i det engelske statsbudsjett, og der derfor for et par måneder siden ble dannet en nasjonal regjering∗ på bred basis, som i sin midte hadde medlemmer av det konservative parti, av den ikke Lloyd George''ske gruppe av det liberale parti og av den lille del av Arbeiderpartiet som sluttet opp om MacDonald∗ og Snowden∗, var det første, den hadde å gjøre, å forsøke å få statsbudsjettet balansert. Og det ble gjort med fast hånd. Skattene, som i England allerede før var høye, ble ytterligere forhøyd (og folk som tidligere hadde sluppet å betale skatt, kom inn under skattebetalingen),
embetsmenns og funksjonærers lønninger ble redusert, og last but not least – "the dole"∗ – understøttelsen til de arbeidsløse, som har trykket det engelske budsjett så sterkt, ble sterkt nedsatt til Arbeiderpartiets store forbitrelse.
Det budsjett den nasjonale regjering fremla på denne basis, vakte oppsikt og beundring rundt i verden. Og allikevel – gullet vedble å flykte ut av Englands Bank. I denne mistillitens tid virket selv ikke fremleggelsen av dette budsjett helt beroligende. Og Englands Bank så seg nødt til å suspendere gullinnløsningen.
Under disse vanskelige forhold var det at den nasjonale regjering resolutt besluttet å oppløse parlamentet og utskrive nye valg.
Skatteforhøyelser og reduksjoner av lønninger og understøttelser skaffer som regel ikke popularitet, og når dertil kom Arbeiderpartiets raseri over inngrepet i dets kjære barn - the dole og dets utstøtelse av partiet av MacDonald, Snowden og de andre, som hadde vært med på denne operasjon, skulle man tro, at seieren var mer enn tvilsom.
-----
Og så hendte det, at regjeringen fikk en majoritet så overveldende, at den nesten kunne ta pusten fra den mest sangvinske regjeringstilhenger, et flertall på 550 stemmer mot før 50 stemmer.
Den beundring, man også tidligere har hatt for den engelske velgers common sense∗, er ytterligere økt. De har hoppet over alle partigjerder og sett bort fra alle partifordommer, da de fikk øynene åpne for, at der var fare for at deres fedrelands makt og prestisje skulle synke.
Det er særlig det konservative parti, som har vunnet mange mandater, og man må derfor forutse, at England om ikke rett lenge forlater frihandelen og ser seg nødt til å følge det øvrige Europas dårlige eksempel med å forskanse seg bak stadig høyere og høyere tollmurer og importforbud.
Det er ikke lystelige utsikter for vårt fedreland, som i så høy grad må leve av sin eksport og sine skip.